Den nevnte folketellingen fra 1920 viser at tre garder i Farset-grenda på Oppstad hadde et tilbud til psykisk syke pasienter. Det var gardene Væterud, Trosviken og Bekkevold. Alle de 38 pasientene registrert i denne folketellingen var kvinner og fordelt slik:

På Væterud var det 15 kvinner. To kom fra Nord-Odal, tre fra Kristiania og en fra hver av Vågå, Hønefoss, Hoff i Solør, Eidsvold, Eidskog, Fredriksvern, Brandval, Drammen, Seljord og Vinger.

I Trosviken var det 13 kvinner. Fire kom fra Kristiania, tre kom fra Sverige og en fra hver av Aker, Tovdal, Vinje, Kragerø, Sør-Odal og Ringebu.

På Bekkevold var det 10 kvinner. Tre kom fra Kristiania og en fra hver av Sør-Odal, Nord-Odal, Elverum, Berlin i Tyskland, Sverige, Lillesand og Nannestad.

I tillegg var det en kvinne fra Sør-Odal i Aulibrænna. Det var også åtte kvinner og to menn utsatt i forpleining uten at det er oppgitt at de var sindssyke. To av kvinnene, som kom fra Nord-Odal og Brandval, var på Væterud. Tre kvinner, som kom fra Kristiania, Vang i Hedmark og Aurskog, var i Trosviken. En mann fra Sør-Odal var på Linna. En kvinne fra Sør-Odal var på Tjagholen og en mann og to kvinner fra Sør-Odal var på Aaserud.

Hvordan startet det?

Ifølge Birger Kirkebys «Sør-Odal bygdebok VIII Gardshistorie» hadde Ole Olsen (1844-1913) og kona Maren Kristiane f. Gulbrandsen (1836-1926) på Væterud (gnr. 92. bnr. 37) i 1891 ti sinnslidene for betaling. Like mange var det i 1910. Både Ole og kona hadde vært ansatt ved Dikemark Sjukehus, og de fortsatte med å pleie sinnslidende fra Kristiania på Væterud. De fikk satt opp en stor bygning til formålet, den ble revet i 1960. I 1912 solgte Kristiane, enka etter Ole, garden til Lyder Hove (1877-1933) som var gift med Elvina Johanne f. Jansen Batalden (1877-1954).

I Nordstun Trosviken (gnr. 92, bnr. 3) overtok Albert Trosvik (1870-1924), som eldste sønn, garden etter faren. Albert var gift med Anna Andresen (1877-1967) fra Aurskog. Ifølge Edel Lilleseth, som vokste opp i Trosviken, var hennes oldemor Anna utdannet sykepleier og hadde jobbet i psykiatrien i Kristiania. Det var hun som tok imot psykisk syke pasienter. De bodde i et eget hus som var bygd til dette formålet. Huset, som ble kalt sykebygningen, er nå revet, men Edel husker at hun var inne der og at det hadde en korridor med pasientrom på hver side. Hun husker også at det på et av rommene var kloremerker på innsiden av døra og at senga var fastmontert. Hun som hadde bodd der hadde hatt ei potte av gummi. Utenfor bygningen var det en inngjerdet luftegård. I andre etasje av sykebygningen var det en leilighet, som kan ha vært bolig for ansatte..

-Min bestemor Dagmar fortalte at ei av kvinnene var daglig innom hos henne og fikk en kopp kaffe og sukker. Hun skal også ha passet min mor, som var født i 1933, noen ganger, sier Edel.

Berger Hansen Bekkevold (1873-1949) kjøpte ifølge bygdeboka Bekkevoll (gnr. 93, bnr. 17) og Søndre Kvernberget, (gnr. 92, bnr. 24) i 1909. Han var gift med Anne Marie f. Tostensdatter Sjøli (1874-1941). I folketellingen fra 1920 står Berger Hansen Bekkevold oppført som småbruker og innehaver av sindssykekoloni. Marie er oppført som husmor. Her er bosted for familien, ansatte og utsatte sindssyke oppgitt som Bækkevold (gnr. 92, bnr. 24).

Stellet kunne være så som så

På et møte i Søndre Odalen Helseråd våren 1919 var spanskesyken, flekktyfus og sinnssykekoloniene aktuelle temaer. «Efter sigende skulde det mange steder være bare saa som saa», skrev Hedemarkens Amtstidende. Distriktslege Løken sa han var oppmerksom på at stellet i koloniene ikke var bra, og i en meget slett. Han sa videre: «Disse kolonier er et nødvendig onde, som maa opretholdes, fordi vi mangler asylplads til de syke.» Ifølge Løken var det bestemt at ingen koloni fikk ha mer enn 20 pasienter, og forpleiningsgodtgjørelsen var økt for at pasientene skulle få bedre stell.

I juni samme år var de sinnssykes forpleining oppe til behandling i Stortinget. Det var etter at odelstingspresident Johan Castberg hadde vært på besøk i sinnssykekoloniene, blant annet i Sør-Odal. Hedemarkens Amtstidende refererte fra Stortinget at det på den tiden var 9500 sinnssyke i Norge, og at 52 prosent av dem var i privat pleie. Enkelte kunne også bli sperret inne i fengsler for kortere perioder, selv om de var rolige. Dette mente Castberg at det måtte gjøres noe med.

I en av koloniene Castberg besøkte var det 24 sinnssyke, fire mer enn loven tillot. «Konen i huset hadde 5 smaa barn, men hun hadde ingen fast hjælp til at pleie disse 24 sindssyke, hvorav størstedelen var forkomne i høi grad.» skriver avisa. Om dette var i Odalen vet vi ikke. Litt lenger ned i artikkelen står det: «Selve systemet med at bortsætte de sykeste billigst mulig maa fjernes.»

Forpleiningen blir bedre

To år senere, i juni 1921, gjengis utdrag fra en årsrapport skrevet av direktør Støren ved Sanderud asyl i avisene Socialdemokraten og Hedemarkens Amtstidende. Der står det: «Sindssykekoloniene omkring Kongsvinger (i Vinger, Eidskog og Sør-Odal) har nu siden i mars 1920 staat under jevnlig tilsyn av den ansatte inspektrice, og undertegnede har siden tiltrædelse i august gjennomsnittlig en gang hveranden maaned foretatt inspektion av dem. Alle nye forpleiningskontrakter har vært undertegnet av mig, likesom jeg har mottatt maanedlige rapporter fra inspectricen.

Stellet av de sindssyke i disse kolonier er avgjort blit bedre. Koloniene har gjennemgaaende vist sig villige til at foreta krævede forbedringer av de sykes opholdsrom, og har i det hele som regel været villig til at høre paa og følge anvisninger i bedring av forpleiningen av de syke.

Den kritik som i sin tid vel for nogen av koloniernes vedkommende kunde være berettiget, antas nu fra saklig hold nu at være mindre på sin plass. Hermed vil jeg ikke ha uttalt nogen personlig dom over de forskjellige koloniers eksistensberettigelse nu og for fremtiden, naar den egentlige asylnød blir avhjulpet.»

Enkelte varmhjertige mennesker

Østlændingen referer til årsrapporten for 1922 fra samme direktør i 1923. «Det synes nu som om forpleiningen av de sindssyke i disse kolonier er kommet på den høide man kan vente, men jeg vil efter den erfaring jeg nu har med hensyn til disse kolonier på ny ha uttalt at dette system for sindssykeforpleining meget vanskelig kan bli tilfredsstillende. For en del av disse kolonier er driften en hovedsagelig pekuniær (pengemessig) affære, hvorav man stræber på en mere og mindre utiltalende måte å utvinde størst mulig nettoutbytte. Enkelte av kolonibestyrerne synes dog å være varmhjertige mennesker, der med vilje og forstand søker å stelle godt med sine patienter, men av disse er det dog ikke mange, og det redder ikke systemet. At Hedmark fylke ved utvidelsen av sitt asyl har satt sig til mål å motta i dette samtlige sindssyke, der ikke kan forpleies i sine rep. hjem, eller anbringes i annen familiepleie, er derfor en stor tilfredsstillelse å vite.»

Årsrapporten for 1924 omtales i Indlandsposten våren 1925. «Sindssykekoloniene i den sydlige del av fylket, «Kongsvinger-koloniene», har som det nærmest foregaaende aar været inspicert av den i Kongsvinger boende sykepleierske under hendes jevnlige reiser, og selv har direktøren i løpet av aaret foretat 8 inspektionsturer til disse. Pr. 31. december 1924 forpleides der 153 sindssyke i koloniene, hvorav 46 er hjemmehørende i Hedmark fylke. Der er fremdeles 14 forpleiningssteder, men av disse er der 4 hvor der kun forpleies 3-4 patienter. Om koloniene kan det samme sies nu som jeg har bemerket i mine tidligere beretninger, at disse kun er forholdsvis bra, og det maa fremholdes igjen at denne forpleiningsmaate av sindssyke bør avskaffes saa snart det blir anledning dertil.»

Og ikke lenge etter skriver Hedemarkens Amtstidende at det de seneste årene er gjort overmåte mye for de sinnslidende. «I 1908 blev Sanderud asyl aapnet med plass for 80 patienter. Efter de gjennom aarene foretatte utvidelser er der nu plass til 320 – uten skade ogsaa 350. Videre har vi sindssykekoloniene. For nogen aar siden var de nærmest i en skandaløs tilstand; nu er forholdene ikke saa værst.»

Usikkert hvor lenge koloniene besto

Hvor lenge sinnssykekoloniene besto i Farsetgrenda, vet vi ikke. Men en psykisk syk kvinne huskes av flere fra tiden rundt krigsutbruddet i 1940. Hun bodde på Væterud og gikk hver dag til Bøndernes Hus på Oppstad. Hun skal ha ment at hun eide huset og gikk fram og tilbake på baksiden av det, slik at det ble en sti etter henne der.

(Artikkelen sto på trykk i Sør-Odal slekts- og historielags medlemsblad nr. 3/2025)