«Gudbrands skoledag. Søndre Odalen 1874–1875. Velstanden fikk en brå slutt» 

Gudbrands skoledag er ei dagbok skrevet av en 16 år gammel gutt på garden Herud i Sør-Odal. Det gjør boka svært sjelden; bondegutter skreiv ikke dagbøker på den tida. Tora Herud har lagt stoffet varsomt til rette for et større publikum. Til sammen ga dette meg en stor leseropplevelse.

Av Bjørn Sverre Hol Haugen, Odalen, f. 1972, førstekonservator ved Norsk Folkemuseum

Tora Herud har tidligere gitt ut boka Odelsgutter 1908–1918, som inneholder dagbøker etter de to brødrene Hans (1886–1911) og Ole (1890–1957) fra garden Kjølstad i Sør-Odal. De to var grandonkel og morfar til bokutgiveren. Nå har hun beveget seg over til farsslekta og bakover i tid. Begge utgivelsene er bygget over samme lest og har fått samme utstyr, men de er også forskjellige, gitt dagbøkenes ulikheter. Det aller mest unike med dagboka etter Hans Kjølstad er at den ledsages av ei samling glassplatenegativer med fotodokumentasjon av Odalen i hverdag og fest. Det aller mest unike med dagboka etter Gudbrand Herud er at den er skrevet av en så ung mann fra bondemiljø, i ei tid det nesten ikke finnes slike kilder. Og i sum gir disse kildeskriftene et uvurderlig tilskudd til kunnskap om fortida i Odalen.

Tora Herud er en bevisst tilrettelegger av et slikt kildemateriale. Med mange års erfaring som journalist, ikke minst som redaktør for ukeavisen «Klar Tale», er hun vant med å forklare og gjøre tekst tilgjengelig. Det er til det beste for den allmenne leser. Da den forrige publikasjonen kom, var jeg alltid litt usikker på om jeg gikk glipp av noe der hun hadde kuttet eller sammenfattet. For en kulturhistoriker som meg kan nettopp repetisjonen være den lille detaljen som forklarer et fenomen. Heldigvis er det mulig å gå tilbake til originalkilden når slik nysgjerrighet oppstår.

Denne gangen opplever jeg ei dagbok som er ført i en mer fortellende stil, og jeg lurer aldri på om noe viktig mangler. Ei tilrettelegging som er ført videre fra forrige bok, er at mange ord og uttrykk blir forklart fortløpende i margen. Begge bøkene har også personregister, og sentrale personer får litt ekstra omtale som er smettet inn i dagbokteksten slik at det blir godt synlig hva som er hva. I den nye boka er det over 300 personnavn! Det er et imponerende arbeid Tora Herud har lagt ned for å finne ut hvem (nesten) alle var. I tillegg har hun sakset fra Hedemarkens Amtstidende når dagboka omtaler hendelser som også fikk regionavisas oppmerksomhet.

I tillegg til sjølve dagboka med ekstrainformasjon om folk, uttrykk og hendelser, har publikasjonen også fått en del II og III. Der presenteres det hvordan det gikk med Gudbrand og familien hans. Litt inn i lesinga av den delen kom jeg i stuss over presentasjonen. Teksten består av lange avskrifter fra mange ulike aviser og andre kilder som omtalte Gudbrand og familien hans, flettet sammen med Tora Heruds beskrivende tekst av hendelsene i kronologisk rekkefølge. Det er altså ingen drøftende eller forklarende analyse i boka. Umiddelbart savnet jeg det, men så kom jeg fram til at jeg likte at også de to siste delene består av tilrettelagte kilder. For den som lurer på de hendelsene som omtales, finnes det heldigvis andre bøker å gå til.

Dagboka

Gudbrands fortellinger fra Odalen i 1870-åra er ei rik kilde. Lokalhistorikeren i meg ble overrasket over at aprilsnarr var et kjent fenomen og at trekkspillet omtales med selvfølgelighet. Kulturhistorikeren i meg jublet i begeistring over det hittil eldste dokumenterte juletreet i et privathjem i Odalen. Kjønnshistorikeren ble ettertenksom over hvordan Gudbrand skildret en kjønnsdelt hverdag. Slektshistorikeren lette forgjeves etter omtale av egne slektninger som levde på en husmannsplass i Gudbrands nabolag. Så førte det heller til en sosialhistorisk erkjennelse. Denne dagboka viser et miljø av gardbrukere i nærkontakt med embetsstandens kultur, de var økonomisk initiativrike, og de hadde en base i et mer tradisjonsbundet bondesamfunn.

Gudbrands skoledag har Tora Herud gitt som tittel på boka, og det passer bra, all den tid dagboka ble skrevet som ledd i privatundervisning den unge mannen deltok i hos sogneprest i Strøm, Martin Adolph Sigholt. Det gjør også dagboka til et halvoffentlig dokument allerede fra begynnelsen; den skulle vises fram for presten hver uke. Ettersom undervisningen også besto av engelsk muntlig og skriftlig, er deler av dagboka også skrevet på engelsk. Det var sannelig ikke mange å snakke engelsk med i Odalen på den tida!

Samtidig er det noe veldig jordnært, bokstavelig talt, ved innholdet i boka. Vi kan følge årstidenes skiftende arbeid på garden, der Gudbrand deltar aktivt i skogsdrift, han kjører staur og han er med og tar opp poteter. Uttrykket «var med» går ofte igjen, som viser at han ikke hadde noe ansvar, men at han hadde en forpliktelse for å være med. Enkelte ganger er overgangene mellom gardsdrifta og skolegangen svært kjappe, som en dag utpå høsten hvor han skreiv: «Jeg var med og kjørte jord i hele dag. Tosten er borte, jeg vet ikke hvor. Jeg leste litt i kveld, especially in Oliver Twist.» Et par ganger nevner han avveiinger om han kan gå på skolen i travleste skuronna. Det ble til at han gikk.

Privatskolen inneholdt både engelsk, tysk og litt latin, foruten stilskriving og føring av dagbok. Det var Gudbrand og den to år yngre broren Erik som gikk der. I løpet av dagbokperioden begynte også ei av døtrene på Herud, Gurine (f. 1862), å gå til undervisning i prestegarden, sammen med kusina si Inge (f. 1861) fra Melgarden. I motsetning til guttene, var det pianospill de lærte.

Språkundervisning, pianospill og dagbok – dette gjør familien på Herud til en spesiell bondefamilie. Samtidig er innholdet i dagboka langt fra andre dagbøker fra samme tidsperiode. Det er fristende å sammenligne med ei dagbok fra andre enden av Odalen, ført på prestegarden på Sand, av den 20 år gamle teologistudenten og prestesønnen Karl Seip i 1870. Dagboka hans er mye mer typisk for dagboksjangeren fra 1800-tallet. Den er svermerisk, fylt av lyrikk og poetiske utlegninger om den unge mannens forelskelse. Fra Gudbrands nøkterne beskrivelse av å stå opp klokka fire for å slå gras blir avstanden stor til Karls utlegninger om de «tanker og syner som opfyldte min sjæl». Desto mer interessant blir Gudbrands dagbok.

Imponerende arbeid

Tora Heruds tilrettelegging av dagbøkene etter Gudbrand Herud er virkelig imponerende. Hun har sortert og forklart, systematisert personer og steder – og skaffet relevante illustrasjoner. Boka framstår grundig og gjennomarbeidet. Noen småfeil sniker det seg inn i omtrent alle publikasjoner, men de skjemmer ikke helheten her. Fotografiet fra Herud, på side 192 er neppe fra 1892, slik det er oppgitt. Både klesdrakt, frisyrer og alder på de personene som er navngitt tilsier at bildet er tatt mellom 1915 og 1920.

I persongalleriet har Tora Herud naturlig nok støtt på noen problemer. En mann fenget min nysgjerrighet, omtalt mange steder i dagboka som Flåde, og ett sted tilsynelatende som Lars Flåde. I persongalleriet er både John og Lars Flåde oppført. Slik Tora Herud har tolket det, er det Lars Flåde som både leder sangkor og holder liktaler, mens John Flåde er kjent som lærer i Sør-Odal i 1870. Hun har sjekket med både bygdebøkene og Gunnar Tangas bok om skolen i Sør-Odal, og siden noen protokoller fra 1870-åra mangler, nytt skolehus var under bygging og læreren ingen eiendom hadde, er det vanskelig å finne Flåde.

Det er på s. 23 at Flåde får fornavnet Lars. Men er det helt sikkert? Det er ellers ganske gjennomført at familiemedlemmer omtales med fornavn, arbeidsfolk med fornavn og yrke, mens andre omtales med etternavn eller fullt navn, så det burde være rett at Flåde het Lars. Men kanskje var det et unntak? I dette tilfellet står Lars Stormoen på Nedre Nordset omtalt i setningen foran. Kan det være han som nå blir familiært omtalt som Lars, og at Flåde også her bare opptrer med etternavn? Jeg greier nemlig ikke å finne noen Lars Flåde i noen som helst kilde. John Flåde, derimot, er mulig å lokalisere, sjøl om han mangler i mange opplagte kilder og opptrer med flere skrivemåter på navnet sitt.

John Olsen Flaade fratrådte lærerstillingen ved Nordset i Sør-Odal i 1875, bare 28 år gammel. Han var trolig sjuk, for han døde innen en oversikt over avgåtte lærere i Hamar stift ble publisert i 1876. Ved folketellinga i 1865 ble John Flåde oppført som elev ved Asker seminar, og han oppga fødestedet som Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Tidsskriftet Norsk Skoletidende oppgir at seminarist John O. Flaade ble ansatt ved Nordset og Slåstadsæter krets i Sør-Odal høsten 1869. Jeg antar at det bare var en med navnet Flåde i Slåstadgrenda i 1874–75.

I tillegg til at det var moro å finne læreren ved Nordset skole, ble han for meg også et eksempel på hvor stort arbeid Tora Herud har gjort med å systematisere så mange av de 300 som omtales i dagbøkene. Jeg lette etter kun èn, og det tok tid.

Gudbrand Herud må ha vært en uvanlig person, en særdeles begavet person. Jeg er veldig glad for at han førte dagbok og at den ble tatt vare på. Og så er det helt avgjørende at Tora Herud har gjort et så grundig arbeid med å legge materialet til rette for oss. Jeg håper leserkretsen blir stor.

(Bokanmeldelsen sto på trykk i «Solør-Odal» nr. 3-4/2025, tidsskrift for lokalhistorie og kultur fra Eidskog, Kongsvinger, Grue, Åsnes, Våler, Nord-Odal og Sør-Odal.)