I et og et halvt år har jeg lest og skrevet av 46 dagbøker, som er over 100 år gamle. Det har vært utrolig spennende. Men hva slags skriftlige spor vil det ligge igjen etter meg og dere en gang i framtida?
Jeg har aldri skrevet dagbøker bare mange brev for hånd. Men de er jo spredt for alle vinde. Som journalist gjennom et langt arbeidsliv har jeg skrevet artikler for ulike medier. De fleste er trykket i aviser og tidsskrifter på nett og papir, som har leveringsplikt til Nasjonalbiblioteket. Så i bibliotekets arkiv på nett finner jeg igjen litt av hvert, men fint lite er skrevet som personlige meninger. Med unntak av lederartikler og et og annet leserinnlegg, da.
De personlige dagbøkene, som de gamle jeg nettopp har lest, er noens daglige tanker og meninger om opplevelser og gjøremål. Meningen med å skrive var kanskje aldri at noen andre skulle lese dem. Så ble det slik likevel, lenge etterpå.
Det er begrenset hva jeg utleverer av personlige meninger på sosiale medier, men noe ville en nok kunne finne ut om mine interesser og gjøremål. I corontiden vi er inne i, har jeg skrevet litt for hånd i ei bok, inspirert av det jeg leste om spanskesyken i dagbøkene fra 1918. Det gjorde jeg også 22. juli 2011. Dramatiske hendelser biter seg fast, vi husker hvor vi var da det skjedde og hvordan vi opplevde det. Jeg vil at noen skal kunne lese hvordan jeg opplevde det som skjedde.
Nå morer jeg meg med å skrive her. Det blir ei litt annerledes dagbok om noe av livet i Odalen og omegn før og nå, slik jeg opplever det. Men om noen gidder å grave i det om 100 år er vel heller tvilsomt. Da måtte jeg vel forskuttere for mange år det det koster å ha en webside. Hvis det finnes websider så lenge, da? Men som en av dem som skrev de gamle dagbøkene noterte i 1909: Det skulle jammen vært moro å se hvordan dette ser ut om 50 eller 100 år.
Siden 24. februar har nyhetene om Russlands invasjon i Ukraina fulgt oss natt og dag gjennom TV-kanaler, i radio, på nettaviser og i sosiale medier. Det er bare vi selv som begrenser hvor mye vi ønsker å ta inn og hvem vi ønsker å lytte til.
Det er 48 år siden jeg fikk førerkort i 1973. Dagen var 2. juli og hele Norge flagget, ikke for meg men for kong Olav V, som hadde bursdag. Den første bilen kjøpte jeg i Tyskland fire år senere, en lyseblå VW-boble. Men nå må jeg øvelseskjøre igjen.
Når juli starter med slikt fint vær, kan jeg være hvor som helst i hele verden bare jeg ser Dølisjøen. Jeg kan gå eller sykle rundt, ro på langs eller på tvers og sist men ikke minst viktig, jeg kan bade. Temperaturen i vannet er 23 grader.